Strømprisen i Sør-Norge setter rekorder. Lite vann i magasinene ved inngangen til høsten skaper bekymringer blant forbrukere, politikere og industrien. Strømprisen i Sør-Norge (og Europa) tydeliggjør de langsiktige valgene som ligger foran oss. Dette er vanskelige valg.

Situasjonen med strømprisen er en påminnelse om at kraftsystemet vårt er værbasert. Vi tenker ofte på vind- og solkraft som væravhengig kraft. Men også vannkraften er væravhengig. Vestlandet har hatt en uvanlig tørr sommer og høst. Vi har nå lavere fyllingsgrad i magasinene enn normalt for årstiden. En høst med lite nedbør og tidlig frost vil kunne gi svært høye priser til vinteren.

Situasjonen er også en påminnelse om at vi er knyttet til Norden og resten av Europa med kraftforbindelser og regelverk. Høye kull-, gass- og CO2-priser internasjonalt bidrar til høyere strømpriser hos oss. Denne knytningen gir store variasjoner i strømprisen, med dyr strøm i tørre år som nå og rekordlav strømpris i år med stort overskudd som i 2020.

Strømpriser får nå stort politisk fokus. Kunne vi ha brukt mindre kraft? Kunne vi ha bygget ut mer kraft? Er det hensiktsmessig å bestemme strømprisene politisk? Kunne vi ha unngått perioder med høye strømpriser?

Kunne vi ha brukt mindre kraft? Deler av det høye kraftforbruket skyldes politisk bestemte mål om økt elektrifisering. De høye strømprisene minner oss om at det følger med en kostnad for resten av samfunnet. NVE har påpekt 10–15 TWh som et potensiale for energieffektivisering bare i bygg. De høye strøm prisene bør øke oppmerksomheten om energieffektivisering.

Kunne vi ha bygget ut mer kraft? De siste årene har vi hatt den mest intense utbyggingen av ny kraft i Norge på flere tiår. Det er tildelt hundrevis av konsesjoner til små vannkraftverk og flere titalls konsesjoner til vindkraft. Vindkraft på land er trolig det rimeligste alternativet for ny strøm, men det er omstridt.

Er det hensiktsmessig å bestemme strømprisene politisk? Frem til tidlig 1990-tall bestemte Stortinget strømprisene i Norge. Det er rimelig å tenke seg at strømprisen i så fall hadde vært lavere nå. Men vi hadde ikke hatt mer vann i magasinene av den grunn. Med politisk bestemte lave priser ville fort forbruket vært høyere, og vi kunne ha vært i en enda mer krevende situasjon. Én god ting med markedspriser er at de gir beskjed om knapphet. Det gir et motiv for å sette i gang ny produksjon og holde tilbake unødvendig forbruk.

Kunne vi ha unngått perioder med høye strømpriser?  Vi kunne ha bygd færre utenlandskabler, og slik skjermet oss mer fra utviklingen internasjonalt. I perioder ville vi nok da hatt lavere strømpriser. Men i enkelte perioder ville vi også hatt høyere priser. Selv i år med netto eksport importerer Norge billig kraft fra utlandet i perioder. Med få eller ingen kabler til utlandet måtte vi bygd ut mye mer kraft her hjemme for å være sikre på at vi hadde nok kraft for enhver situasjon. Mye av det hadde neppe vært lønnsomme investeringer, og noen måtte tatt regningen. Alternativt kunne myndighetene ha tvunget kraftselskapene til å holde igjen mer vann, slik at vi alltid var sikre på å være selvberget. Resultatet hadde blitt en mindre effektiv utnyttelse av våre kraftressurser.

Norge har i dag en normalproduksjon på 150 terawattimer (TWh), og et forbruk på rundt 135 TWh. Men kraftkrevende industri som smelteverk, batterifabrikker og hydrogenproduksjon trenger mer kraft. Behovet kan øke med 56 terawattimer innen 2050, anslo industrigruppen Prosess21 tidligere i år. Statnett har anslått at Norges kraftforbruk vil øke til mellom 160 og 220 TWh i 2050, alt etter hvor omfattende elektrifiseringen av samfunnet blir. Vi skulle gjerne ønsket oss et «Kinder egg» med tre populære produkt; billig strøm, unngå naturinngrep i form av ny kraft og kraftlinjer, sikre mer kraft til elektrifisering og ny industri. Men det er ikke mulig.

Norsk energipolitikk er strømpris og eget kraftbehov. Norsk energipolitikk er også vesentlig mye mer og den må sees i lys av klimakrisen og energiomstillingen («det grønne skiftet»).

Energiomstilling skjer, men i løpet av tiårs-perioden 2010 til 2020 maktet verden bare å kutte de energirelaterte klimagass-utslippene med 3,2 %. Hvis oppvarmingen av jorda ikke skal overstige 1,5 grader, kan menneskeheten fra 2020 ikke tillate seg å slippe ut mer enn 400 gigatonn CO₂. Det utgjør om lag ti år med dagens utslipp, skriver IPPC i rapporten som ble publisert 9. august. Rundt 11000 forskere fra 153 land slår fast at verden er på vei inn i en klimakrise som kan føre til store lidelser, hvis ikke noe gjøres raskt. Energiomstillingen må få større fart.

Utgangspunktet er at energiforbruket i verden har mer enn doblet seg siden «Dancing with the Moonlit Knight» (Genesis, 1973). (Det påfølgende er 2019/2020 data med 1973 energiandeler i parentes. Kilden er Key World Energy Statistics 2021.)

• Olje, kull og gass er fremdeles de tre største energikildene – olje 30,9% (46,2%), kull 26,8% (24,7%) og gass 23,2% (16,1%). Vannkraft har økt litt – 2.5% (1,8%), mens solkraft og vindkraft fortsatt sorterer under “annet” med en total andel på 2,2% av verdens energi..
• Norge er ikke inne på topp 10-listen over oljeprodusenter i 2020. Den toppes av USA, mens Russland så vidt er foran Saudi-Arabia.
• Norge er verdens åttende største produsent av gass – 2,9%. USA er størst – 23,6%, etterfulgt av Russland – 18,0%.
• Selv om kull er energikilden med størst klimagassutslipp, blir det ikke mindre av den – 7575 millioner tonn (3074 millioner tonn). Kina produserer halvparten av verdens kull – 49,7% (13,6%).  OECD-landene har på sin side gått ned – 18,8% (55,7%). I Europa er Tyskland og Polen omtrent like når det er snakk om kull – 1.4%.
• Kjernekraft er en energikilde uten betydelige CO2-utslipp, men ugleses likevel på grunn av frykt for ulykker og radioaktivt avfall. USA har mest atomkraft – 30,2%, etterfulgt av Frankrike – 4,3%. Sverige er inne på topp 10-listen, og med 2,4% av verdens kjernekraftproduksjon er de foran Japan.
• Norge er 7. størst på vannkraft – 2,9%. Vi er likevel ikke størst i Europa da Russland har 4,5%.  På verdensbasis er det Kina som dominerer – 30,1%. Når det gjelder andelen av kraft som produseres fra vannkraften er Norge imidlertid i en klasse for seg selv med en andel på 93,4%. 
• Kina og USA er størst på vindkraft med hhv. 28,4% og 20,9%. USA er mer enn dobbelt så store på vindkraft som Tyskland. Storbritannia har gjort mye på havvind, men når det gjelder total mengde vindkraft ligger de bak India.
• Kina står for nesten en tredjedel av verdens produksjon av strøm fra solenergi. Det er et godt stykke foran USA og Japan. Storbritannia er neppe kjent for sitt solfylte vær, men de er likevel inne på verdens topp 10-liste, og de har mer solkraft enn Frankrike.

Det globale energisystemet er stort og komplisert og tar tid og store ressurser å endre. Det vil ta flere tiår før andre energikilder kan erstatte kull, olje og gass. Om Norge reduserer sin olje- og gassproduksjon, har dette ingen betydning for det globale bildet. Hullet etter oss vil bli tettet av andre. Ganske enkelt fordi det er et overskudd av olje i verden i dag. Det er på etterspørselssiden ting må skje.

IEA legger til grunn at det totale strømforbruket ytterligere vil fordobles. Det var på 26.800 TWh i 2020, og de forventer at det passerer 50.000 TWh i 2050. I 2020 var det totalt installert 2.990 GW med fornybar energi i verden. Det utgjorde 29% av installert kapasitet for produksjon av strøm. Sol- og vindkraft var 9% av dette. Denne fornybare kapasiteten må tredobles innen 2030 og 9-ganges innen 2050. Da må kapasiteten opp i henholdsvis 10.300 og 26.600 GW. Fra og med 2030 må det hvert eneste år bygges ut 630 GW med ny solkraft og 390 GW med vindkraft. Med dagens turbinstørrelser på opptil 15 MW offshore og 4,8 MW på land tilsvarer det mellom 26.000 og 81.250 nye vindturbiner – hvert eneste år. Ettersom sol- og vindkraft ikke er regulerbare energikilder, så vil dette kreve store ekstrainvesteringer i strømnettet. IEA skriver at de forventer en firedobling av investeringene i fleksibilitet. Dermed må investeringene i strømnettet øke fra 260 milliarder dollar i 2020 til 820 milliarder dollar årlig rundt 2030 og rundt 800 milliarder dollar årlig rundt 2050. Mesteparten av det vil gå til trafoer og strømnett, men det forventes også kraftige økninger i investeringer knyttet til batterilagring og offentlige lademuligheter.

Nødvendig energiomstillingen er mao. formidabel og vil kreve mye kapital. Dette vil påvirke priser vesentlig og varig. På den ene side; Økte utgiftene til folk og næringsliv. På den annen side; Økt verdien av vår fornybare kraft (vann og vind) og de samlede inntektene til landet.

14. juli la EU frem FIT FOR 55, en stor pakke av lovforslag som er hovedgrepet EU tar for å følge opp enigheten om minst 55 prosent utslippskutt innen 2030. Denne pakken av lovforslag peker på elektrifisering som en hovedstrategi for å nå klimamålene, og havvind blir avgjørende for å nå dette målet. Både Storbritannia og EU har konkrete planer om å utvikle henholdsvis 100 og 300 GW kapasitet fra havvind.

Norge er rikt på naturressurser. Vi har fosser og vassdrag som kan reguleres. Vinden blåser relativt mye. Havene er rike på fisk og sjømat. Og kontinentalsokkelen utenfor kysten vår har rommet store olje- og gassreserver. Norge har de siste århundrene forvaltet naturressursene på en god og bærekraftig måte. Produksjonen av olje og gass har gjort Norge et av verdens rikeste land. Vannkraften har gjort at tilgangen på relativ rimelig, fornybar kraft har vært et konkurransefortrinn for norsk industri i over 100 år. Dette er et fortrinn som vi ønsker å bevare og utvikle, for å kunne skape nye, grønne arbeidsplasser i årene fremover. Denne forvaltningen har skjedd med bakgrunn i en rekke kloke politiske valg gjennom et halvt århundre. Vår styrke har vært at vi har hatt politiske ledere som har tenkt helhetlig og langsiktig. Når Norges og verdens energiproduksjon i tiårene fremover endrer seg og blir mer sammensatt, må også Norges energipolitikk og -strategi.

Det er opportunt å stille spørsmål til politikere, embetsverk og kraftbransjen om naturvern. Vi har flotte naturverdier og et sterkt naturengasjement blant folk. Det er likeledes opportunt å stille spørsmål til politikere, embetsverk og kraftbransjen om f.eks. magasinfyllingen, hvor hastig en skal bygge ut krafteksport og mer kraftproduksjon. Vi har fra naturens side et stort potensial for å bygge ut mer lønnsom og utslippsfri vannkraft og vindkraft – både til lands og til havs. Norge må ha mer kraftproduksjon hvis vi skal nå klima- og industripolitiske mål. Med de riktige politiske vedtakene kan Norge også bli en stabil og sentral leverandør av fornybar energi til Europa. Dette vil bidra til å redusere CO₂-utslippene på kontinentet, gi økte eksportinntekter når oljeinntektene faller utover 2030-tallet og legge grunnlag for flere lønnsomme arbeidsplasser.

Alt må gjøres med «vett og forstand». Best «vett og forstand» krever et vedvarende opplyst, faktabasert og analytisk ordskifte.

Thor Otto Lohne

Styreleder Karmøy Næringsråd

Hits: 448