På Karmøy har Hydro et anlegg for produksjon av primæraluminium, eller flytende aluminium. Anlegget er et av Europas største aluminiumsverk, og anleggets energibehov dekkes av vannkraftverkene våre i Røldal og Suldal. Det er en av Haugalandets hjørnesteinsbedrifter.
I en pågående offentlig debatt foreslås det at i en tid med økende kraftmangel, så bør «Norge» forsyne strøm til virksomheter som er lønnsomme og ikke industri som er avhengig av CO2-kompensasjonsordning. Dette synspunktet har oppstått etter at det «Rådgivende utvalget for finanspolitiske analyser» nylig publiserte en rapport hvor de anbefaler at CO2-kompensasjonsordningen bør avvikles. I rapporten påpekes det også at CO2-kompensasjonsordningen potensielt kan gjøre det vanskeligere for Norge å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Parisavtalen. Det blir fremhevet at den kraftkrevende industrien i Norge står overfor intens global konkurranse.
Det er behov for «push back» på – og kommentarer til -dette tankegodset.
Siden 1990 har Norge oppnådd suksess med å balansere klima- og industripolitikken. Industrien har redusert utslippene med omtrent 40%, samtidig som verdiskapingen og eksporten har økt. Dette er takket være et kvotesystem som gir industrien insentiver til å redusere utslippene, og en CO2-kompensasjonsordning som dekker de “urettferdige” CO2-kostnadene i kraftprisen.
Hvordan oppstår «urettferdige» CO2-kostnader i kraftprisen? Som et eksempel betaler polske kullkraftverk for sine CO2-utslipp, men disse kostnadene videreføres til strømkundene. Selv om norske industribedrifter – som Karmøy Metallverk – benytter tilnærmet 100% ren fornybar energi fra vann- og vindkraft, påvirkes likevel kraftprisene i Norge av CO2-prissmitte fra Europa. Det skyldes at Norge er knyttet til Europa gjennom utenlandsforbindelser (se https://karmoynaringsrad.no/gass-strompris-og-refleksjoner/). CO2-kompensasjonsordningen kompenser for den indirekte påvirkningen av den europeiske CO2-prisen på kraftprisene i Norge.
Ref. synspunktet om at at CO2-kompensasjonsordningen potensielt kan gjøre det vanskeligere for Norge å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Parisavtalen. Dersom vi ikke har den økonomiske aktiviteten til Norges kraftkrevende industri, vil vi ikke ha utslippene. Det er en «no-brainer». Men selv om for eksempel Karmøy Metallverk stenges, vil ikke etterspørselen etter aluminium reduseres. Produksjonen vil bare flytte seg til andre steder som Midtøsten, Russland og Kina, hvor utslippene er mye høyere. Dette er udelikat provinsialisme – «Skit i Verden, leve Norge» (som er et omskrevet Bjørnstjerne Bjørnson uttrykk). Hensynet til det lille (Norge) skal trumfe hensynet til helheten (verden). Selve grunnen til at EU åpnet for å kompensere for effekten CO2-prisen har på kraftprisen, er at alternativet ville vært svært skadelig for kampen mot klimaendringene. En nylig artikkel fra SSB anbefaler derfor CO2-kompensasjon fordi det vil føre til mindre klimagassutslipp.
“Rådgivende utvalget for finanspolitiske analyser” vil ha politikk som innebærer at verdens mest klimavennlige industri, basert på ren fornybar energi, mistet konkurranseevne fordi politiske bestemmelser gjorde at norsk industri måtte betale klimaregningen til polske kullkraftverk og tysk gasskraft. Dette er dårlig industripolitikk og dårlig klimapolitikk.
Det vi trenger er politikk som a) sikrer at norske industribedrifter ikke dekker CO2-regningen til f.eks. tysk og polsk fossil kraft eller mao. fjerner årsaken til at CO2-kompensasjonsordningen er nødvendig og b) vi som nasjon beholder våre komparative fortrinn i produksjonen av en vare som f.eks. aluminium. Da må det også innføres en karbongrensejusteringsmekanisme – se nedenfor. Leste et sted at industrikonsernet Elkem har lagt frem tall som viser at industriell utnyttelse av kraften gir åttedobling av verdien sammenlignet med eksport. Virksomheten i industrien skaper også arbeidsplasser direkte hos leverandører og gir grobunn for livskraftige lokalsamfunn. Valget av politikk burde ikke være vanskelig.
Står den kraftkrevende industrien i Norge overfor intens global konkurranse? Ja og bedrifter har forskjellige forutsetninger på grunn av mangelen på en global karbonpris. For eksempel opplever Karmøy Metallverk og andre kraftkrevende industrier i Norge og EU dette som konkurransevridende eller «urettferdig» om en vil. En løsning som foreslås er en karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM) i EU, som er en del av EUs strategi for utslippsreduksjon mot 2030 og 2050. CBAM innebærer at det pålegges en avgift på CO2-innholdet i importerte varer til EU, slik at avgiften tilsvarer det europeiske produsenter betaler for CO2-kostnader. Målet med CBAM er å sikre at importerte varer pålegges samme CO2-kostnader som europeiske produsenter, samtidig som det skal forhindre karbonlekkasje og oppmuntre andre land til å redusere sine utslipp. EU har allerede vedtatt en forordning om CBAM, og den vurderes nå av EØS-EFTA-statene. Regjeringen har ennå ikke bestemt om CBAM skal innføres i Norge.
For Karmøy Næringsråd
Thor Otto Lohne
Styreleder
Hits: 1643
