Dette innlegget supplerer nylige innlegg om strømpriser, kraftproduksjon og også kommuneplanens samfunnsdel. I kommentarer på Facebook knyttet til de to førstnevnte innleggene har mange tatt til orde for bevaring av natur.

Hvordan kan vi ta vare på både natur og klima? Vi må kommunisere naturmål bedre. Det betyr at vi må tallfeste og prioritere. I april skal FN vedta en ny avtale om naturen. Der vil Norge måtte forplikte seg til mål for naturen. Disse målene må bli tallfestet så vi kan etterprøve at vi faktisk når dem.

De som forsker på naturens tålegrenser, er tydelige på at naturmangfold og klima er tvillingutfordringer. Likevel, når vi snakker om bærekraft eller det grønne skiftet, tenker vi på klima. Vi kan måle CO₂-utslipp per land og person. Dermed kan vi ha mer eller mindre vellykkede prosesser på å fordele ansvar. Klimaløsningene kan også gi muligheter, stimulere innovasjon, skape arbeidsplasser, og sparke i gang et nytt industrieventyr. Når vi snakker om naturkrisen, snakker vi om økosystemer og mangfold. Det er vanskeligere å måle og formidle. Mange tenker dessuten at løsningene kommer i veien for utviklingen. Hubroer som hekker der noen vil bygge omkjøringsvei. Myrområder som skal bevares synes mange er noe herk. I tillegg finnes det målkonflikter mellom klima og natur. Når gruveslam dumpes i Repparfjord henger det sammen med satsingen på fornybar energi, men forurensningen fra gruveslammet skaper en åpenbar målkonflikt. Vindkraft på land kan være et godt klimatiltak, men kan ha negative effekter når det krever bruk av urørt natur.

Elektrifisering er – ifølge politisk konsensus i EU, Storbritannia og Norge – løsningen på klimakrisen. Industri skal bruke strøm. Bensin- og dieselbiler skal bort. Båter og ferjer skal bli elektriske eller gå på hydrogen. Mer industri skal lokkes til Norge ved hjelp av billig kraft. Norsk olje- og gassinstallasjoner skal ytterligere drives på grønn energi. Vi må våge å si at dette kan bli smertefullt. Å balansere målene for bærekraft er – og vil i større grad bli – ubehagelige.

Det som i alle fall er viktig, er at man er bevisst den problemstillingen. En skal ikke jobbe med dette ene målet uten å løfte blikket og se hvordan løsningen påvirker de andre. Frederic Hauge i Bellona sa for noen måneder siden at vi må ofre noe natur for å redde klimaet. Men vi kan også komme i noen situasjoner der vi må ofre klimatiltak for å redde naturen. Naturtiltak – for eksempel å bevare myr – har alltid gunstig effekt på klima. Energitiltak har alltid negative konsekvenser for naturen. Samtidig viser vinterens strømkrise at vi må sikre energitilførselen. Nå vil noen at det sees på nytt på vernede vassdrag. En midlertidig krise gjør at vi kan å rokke ved miljøtiltak som det har tatt lang tid å få etablert. I vindkraftsatsingen på land ble det gjort feil. Slike feil kan en lære av og unngå. En kan ikke si ja til elektrifisering som løsningen på klimakrisen og samtidig si nei til alle former for energikilder/-produksjon. Vi står overfor vanskelige valg.

Jorden er et gigantisk karbonlager. Her finnes over dobbelt så mye CO₂ som i luften. Når jorder pløyes, slippes store mengder av denne klimagassen ut i atmosfæren, og i tillegg lekker det ut CO₂ når åkrer ligger bare. Halvparten av verdens landområder brukes til å produsere mat. I dag står matproduksjon for 34 prosent av verdens klimagassutslipp (CO₂), ifølge en Nature studie. Samtidig har industrielt landbruk ført til at 34 prosent av verdens jordbruksområder er blitt utarmet, ifølge en FN-rapport. Plante- og dyrearter forsvinner, gjødsel og plantevernmidler lekker ut og ødelegger vannressurser

Noen av verdens største matvareselskaper har kastet seg på trenden regenerativt landbruk, deriblant Nestlé, McDonalds, Unilever og PepsiCo. Det samme har klesmerkene Patagonia og North Face, samt luksusselskapet Kering, som eier Gucci og Saint Laurent. Regenerativt landbruk innebærer ulike metoder som: a) Bruk av dekkvekster, dvs. planter som dekker jorden mellom avlinger. Disse skal bidra til å gi jorden næring ved bl.a. å suge inn CO₂, som omdannes til sukker. Samtidig skal de hindre at CO₂ lekker ut fra store lagre i jorden. b) Mindre pløying, som også bidrar til CO₂-utslipp fra jordlagrene og ødelegger for livet i jorden. c) Rotasjon mellom ulike avlinger. Dette skal bidra til et sunnere jordsmonn og mindre avhengige av plantevernmidler og gjødsel. d) Bedre bruk av beitedyr (hvor og hvor lenge de beiter), som kan gi jorden næring med urin og avføring. Samtidig bidrar de med å tråkke ugress ned i jorden. I bunn og grunn handler det om noe vi alle lærte på barneskolen – fotosyntese.

Hvor mye CO2 kan lagres i denne jorden? Forskerne/ekspertene er på ingen måte enige. Noen mener regenerativt landbruk kan suge opp opptil 25 prosent av klimagassutslippene våre (alt landbruksarealet i verden, ikke er særlig sannsynlig). En analyse i tidsskriftet Nature fant at bedre jordforvaltning kan redusere utslippene med omtrent 15 prosent. Det franske fire promille-initiativet, som ble lansert på klimatoppmøtet i 2015, er basert på et lignende premiss: Øker vi jordens karbonlagre med fire promille hvert år, kan det stoppe økningen av CO₂ i atmosfæren. Andre forskere/eksperter mener at regenerativt landbruk kun fjerner 1-2 % av menneskeskapte klimautslipp fra atmosfæren, men peker på at regenerativt landbruk har mange andre fordeler (bedre jordsmonn, bedre avlinger, lavere bruk av gjødsel og plantevernmidler, bedre økonomisk avkastning).

Forutsetningene for matproduksjon i Norge skiller seg mye fra de fleste andre land. Slik også i Karmøy. Primærproduksjonen i jordbruket er dyrking av gras og andre vekster. Dette medfører CO2-fangst. Det brukes minst antibiotika i hele verden. I en tid hvor antibiotika-resistens er et stadig økende problem, bør mat produsert med lite antibiotika foretrekkes. Et bærekraftig matsystem er å velge produksjoner som best mulig utnytter lokale ressurser og som fører til færrest mulig negative og flest mulig positive effekter for miljø, økonomi og sosiale forhold. Lokal produksjon av god kvalitetsmat bør i større grad profileres og verdsettes. Tenker vi fleste kan bli bedre her!

På grunn av bruksstrukturen er Karmøyjordbruket preget av relativt få heltidsbønder. Likevel drives det store, effektive og fremtidsrettede produksjoner innen gris, eggproduksjon, grønnsaker, melk og storfe. Betydningen og ringvirkningene i det lokale næringslivet av disse jordbruksbedriftene er betydelig, men verdien i lokale foredlingsbedrifter er de senere årene kraftig redusert ettersom slakteri og meieri er blitt rasjonalisert og flyttet bort fra ytre Haugalandet. Likevel har jordbruket i Karmøy fordeler som kan gi muligheter:

• Karmøy har mye maritim næring med biologisk avfall og restprodukter. Biologisk avfall i kombinasjon med husdyrgjødsel bør utnyttes i biogassanlegg eller lignende i en lokal satsing slik at man får mer en bærekraftig jordbruksproduksjon. Dette da i et nedskalert anlegg fra det som tidligere ble utredet. Klimaavtalen som ble vedtatt i Paris i 2015 setter krav til landbruket i Norge. En ny generasjon bønder vil endre hvordan mat produseres.
• Jordbruksnæringen er en næring med fokus på teknologisk utvikling. Slik er det også i Karmøy. Det er under utvikling en rekke spennende nyvinninger, så som anlegg til å utnytte næringsstoffene i husdyrgjødsel bedre, f.eks. såkalt N2 Applied, ny beiteteknologi, presisjonsjordbruk m.v.
• Lang vekstsesong/mildt vinterklima som flere tenker å utnytte fremover.

Om en ikke får til 1) over, så kan det nærmest sees på som markedssvikt. Av den grunn alene bør kommuneplanens samfunnsdel vise bedre retning for Karmøy-landbruket.

Som næring er omfanget og betydningen av jordbruket i Karmøy kommune nærmest ukjent for mange. Det må den ikke være. Karmøyjordbruket har 205 årsverk. Det er ikke mange «bedrifter» av denne størrelsen i Karmøy.

På vegne av Karmøy Næringsråd

Thor Otto Lohne

Styreleder

Hits: 618