Det globale energisystemet er stort og komplisert og tar tid og store ressurser å endre. Det vil ta flere tiår før andre energikilder kan erstatte kull, olje og gass. Dette selv om effektiviteten i energibruken øker og renere teknologier (sol og vind) blir konkurransedyktig. Kull, olje og gass dekker i dag ~ 80 % av verdens energibehov.

I 2050 anslås det at vi vil være nesten 10 milliarder mennesker – to milliarder flere enn i dag. Verden vil ha økende behov for energi. For å unngå en økning i utslippene, kreves raske strukturelle endringer i hvordan vi bruker og produserer energi. Utfordringen er å redusere utslippene uten å forårsake massive forstyrrelser og skade på hverdagsliv og levebrødet til millioner av mennesker.

Det har vært dramatiske episoder knyttet til det globale energisystemet: Suez-krisen i 1956, oljeembargoen i 1973, den iranske revolusjonen i 1979 og Fukushima-katastrofen i 2011. Men alt dette blekner i forhold til COVID 19. For det globale energisystemet har COVID 19 pandemien ført til en rekke dramatiske utfall uten sidestykke i moderne fredstid. Verdens energibehov anslås å ha falt med 4,5 % og globale karbonutslipp fra energibruk med 6,3 %. Det globale BNP anslås å ha falt med over 3,5 % i fjor, den største lavkonjunkturen siden den store depresjonen. IMF anslår at rundt 100 millioner mennesker er blitt presset ut i fattigdom som følge av viruset. Og den økonomiske arrdannelsen fra pandemien – spesielt for verdens fattigste og minst utviklede økonomier – forventes å vedvare i mange år etter at viruset er kommet under kontroll.

Selv om 2020 markerte den største absolutte nedgangen i globale CO₂ -utslipp i historien (som følge av pandemien), vil vi trolig få en rask økning i energietterspørselen. Det ser vi allerede på prisdannelsen. (strømpriser, naturgasseksporten (som i juni som var nær en firedobling i forhold til juni i fjor), etc.). Dette vil gi stor økning av utslippene i mange økonomier. men vil avhenge av hvor stor vekt de ulike landenes regjeringer legger på en energiomstilling i forsøket på å innhente seg rent økonomisk i de kommende månedene. Risikoen er stor for at vi får en ny økning av CO₂-utslippene.

I løpet av tiårs-perioden 2010 til 2020 maktet verden bare å kutte de energirelaterte klimagass-utslippene med 3,2 %. I fjor falt riktignok utslippene med 2 073 millioner tonn (pga. COVID 19 pandemien). Hvis oppvarmingen av jorda ikke skal overstige 1,5 grader, kan menneskeheten fra 2020 ikke tillate seg å slippe ut mer enn 400 gigatonn CO₂. Det utgjør om lag ti år med dagens utslipp, skriver IPPC i rapporten som ble publisert mandag 9. august. Rundt 11000 forskere fra 153 land slår fast at verden er på vei inn i en klimakrise som kan føre til store lidelser, hvis ikke noe gjøres raskt.

Norges hjemlige forbruk av energivarer bidrar årlig med én promille av verdens samlete klimagassutslipp. Vi – son nasjon – har forpliktet oss til å kutte utslippene innen 2030 med minst 50 % i forhold til nivået for 1990. Det betyr at Norges samlete utslipp bare kan være ca 26 millioner årstonn i 2030. Dette er det “overordnete, norske klimamålet”. Dette har vi merket i form av forbud mot oljefyring, en subsidieordning av el-bilister, økende karbonpriser til 2000 kroner per tonn frem mot 2030, økt elektrifisering av sokkelen, satsing på havvind og introduksjon av el- og hydrogen-drevet transport til vanns og til lands.

Ha i minne (1); i et globalt perspektiv vil våre hjemlige bestrebelser og kostnader kutte en halv promille av verdens samlete klimautslipp. Ha i minne (2); I løpet av 10-årsperioden 2010-2020 økte verdens mest folkerike land, Kina, sine energirelaterte CO₂-utslipp fra 8 146 millioner årstonn til 9 899 mill. årstonn, en økning på 1 753 millioner tonn, eller 175 mill. tonn årlig. En årlig økning på tre og en halv ganger Norges totale utslipp i 2020.

Godt over to tredjedeler av CO₂-utslippene fra verdens kraftverk skyldes om lag 5 % av kraftverkene, ifølge en ny, amerikansk studie, som ble publisert på forskning.no nylig. De brenner kull på en ineffektiv måte for å lage elektrisitet. Det vil si at de brenner mye kull og har høye utslipp målt opp mot hvor mye energi de faktisk produserer, sammenlignet med andre kraftverk. Forskerne har sett på utslippstall fra 29 000 kraftverk i år 2018. I Kina står superforurenserne for rundt en fjerdedel av landets totale klimagassutslipp fra energiproduksjon. Som nevnt; Kina slapp i 2020 ut ufattelige 9 899 millioner tonn CO2 og har i løpet av de siste ti årene økt utslippene med 21,5 prosent. I USA, Japan, Sør-Korea, Tyskland og Australia ser det også ekstremt ut. Der står de 5 % av kraftverkene som forurenser mest for 75 – 89 % av utslippene fra kraftproduksjon. Blant verstingene er et kullkraftverk i Polen (Belchatow-kraftverket) som slipper ut 37 millioner tonn med CO₂ i året – mer enn et helt norsk energirelatert utslipps år. Siden versting-kraftverkene står for en så stor mengde med klimagassutslipp, vil det å endre måten de danner kraft på eller å legge dem ned ha stor innvirkning på verdens totale utslipp fra strømproduksjon. Kraftproduksjon førte til at 13 gigatonn med CO₂ ble sluppet i atmosfæren i år 2019, ifølge tall fra Det internasjonale energibyrået (IEA). Dersom kraftverkene ble endret slik at de brente naturgass og ikke kull, noe forskerne kaller den mest tilgjengelige og effektive måten å senke utslippene deres på, vil verdens totale utslipp fra strømproduksjon gå ned med nesten en tredjedel.

Forventningen til våre nye 169 stortingsrepresentanter er at de «hamrer på døra» til USA, Japan, Sør-Korea, Tyskland og Australia, Polen og ikke minst president Xi Jinpings og Kinas dør. Det er i det internasjonale arbeidet en redder klima.  Norge skal vise vei som et godt eksempel.

Det er lett å argumentere for idealistiske meninger når man ser bort fra fakta. Når man tillegg bor i verdens rikeste land, og ikke trenger å bekymre seg for morgendagens energiforsyning, er det lett å ta avstand fra en industri som gir verden det aller, aller meste av den energien den trenger.

Dette er hørt; «Vi må slutte å lete etter olje og gass. Vi må slutte å dele ut letelisenser i rekordfart. Vi må slutte å planlegge for å hente opp mer petroleum enn det vi allerede har – 15, 20 og 30 år og lenger frem i tid. Det er ikke plass til flere petroleumsreserver. En betydelig del av det som allerede er funnet, må bli i bakken dersom vi skal nå klimamålene.»

Om Norge reduserer sin olje- og gassproduksjon, har dette ingen betydning for det globale bildet, hullet etter oss vil bli tettet av andre. Ganske enkelt fordi det er et overskudd av olje i verden i dag, grunnet OPEC-landenes egenpålagte begrensninger. Likeledes er det store ressurser med skiferolje i USA som kan erstatte norsk produksjon.

Det kan ikke være bedre at totalitære regimer innen OPEC+ (med et lemfeldig forhold til demokrati, menneskerettigheter, miljø og klima) får inntektene som kunne tilfalt Norge, og at disse landene samtidig sørger for større utslipp enn vår produksjon ville gitt.

Norsk sokkel har lavere CO₂-utslipp enn de aller fleste (om ikke alle) andre land. Dette som følge av elektrifisering og forbud mot fakling. Er det ikke bedre at verden produserer olje der den gir minst utslipp? Gjennomsnittlig utslipp CO₂ pr fat olje i verden er 18 kg. Gjennomsnittet i Norge er 8 kilo. Johan Sverdrup-feltet har utslipp helt nede på 0,7 kilo pr produsert fat olje. Hadde all olje og gass i verden vært produsert med norsk utslippsnivå, ville klimagassutslippene fra produksjonsleddet globalt vært redusert med 700 millioner tonn årlig – mer enn 13 ganger Norges samlede utslipp.

Dette er hørt; «Vi har nytt godt av oljeinntektene i over 50 år. Vi har 12.000 milliarder kroner på bok, vi tjener mer på rentene av Oljefondet enn fra inntektene på sokkelen, og vi har reserver til å produsere frem til 2070. Men for …  er dette ikke nok.»

Norsk oljepolitikk dreier seg om langt mer enn inntekter. Det dreier seg om 220000 arbeidsplasser, over hele landet, arbeidsplasser som ikke lar seg erstatte lett. Norge trenger industriarbeidsplasser.

I årene fremover vil olje- og gassindustrien fortsatt være en viktig motor for norsk økonomi, men den vil bli stadig mindre dominerende. Vi trenger flere ben å stå på, for å tette gaper når olje- og gassinntektene faller. OD anslår at rundt halvparten av norske petroleums-ressurser – påviste og antatte – er utvunnet. Mesteparten av antatte ressurser ligger i Barentshavet. Mye er gass som ligger langt fra eksisterende infrastruktur. Det må derfor ekstraordinære funn til før det er aktuelt å hente den opp. Trenden er klar; Forekomstene som oppdages i dag er langt mindre enn før og utsiktene til nye store funn blir stadig mer usikre. Mao. anslås mesteparten av grunnrenten av norsk sokkelaktivitet realisert det neste tiåret. Det ser en også av departementets framskrivning av statens netto kontantstrøm.

Norge er rikt på naturressurser. Vi har fosser og vassdrag som kan reguleres. Vinden blåser relativt mye. Havene er rike på fisk og sjømat. Og kontinentalsokkelen utenfor kysten vår har rommet store olje- og gassreserver. Ressursrikdom har ikke opp gjennom historien alltid gitt velstand og vekst, og det er mange eksempler på land som har sløst bort ressursene naturen har skjenket dem, men Norge har de siste århundrene forvaltet naturressursene på en god og bærekraftig måte. Produksjonen av olje og gass har gjort Norge et av verdens rikeste land. Vannkraften har gjort at tilgangen på relativ rimelig, fornybar kraft har vært et konkurransefortrinn for norsk industri i over 100 år. Dette er et fortrinn som vi ønsker å bevare og utvikle, for å kunne skape nye, grønne arbeidsplasser i årene fremover. Denne forvaltningen har skjedd med bakgrunn i en rekke kloke politiske valg gjennom et halvt århundre. Vår styrke har vært at vi har hatt politiske ledere som har tenkt helhetlig og langsiktig. Når Norges og verdens energiproduksjon i tiårene fremover endrer seg og blir mer sammensatt, må også Norges energipolitikk og -strategi.

14. juli la EU frem FIT FOR 55, en stor pakke av lovforslag som er hovedgrepet EU tar for å følge opp enigheten om minst 55 prosent utslippskutt innen 2030. Det åpnes for at ikke-fornybare, men lav-karbon løsninger som hydrogen og andre syntetiske drivstoff også teller med, dersom tilstrekkelig klimagassreduksjon kan dokumenteres. Norsk naturgass kan bli en viktig kilde til hydrogen og andre lav-karbon-gasser, og det vil bli svært vanskelig for EU å nå sine klimamål uten at de ikke-fornybare lav-karbon-løsningene tas med.

FIT FOR 55 peker imidlertid på elektrifisering som en hovedstrategi for å nå klimamålene, og havvind blir avgjørende for å nå dette målet. Både Storbritannia og EU har konkrete planer om å utvikle henholdsvis 100 og 300 GW kapasitet fra havvind. Med de riktige politiske vedtakene kan Norge bli en stabil og sentral leverandør av fornybar energi til Europa. Dette vil bidra til å redusere CO₂-utslippene på kontinentet, gi økte eksportinntekter når oljeinntektene faller utover 2030-tallet og legge grunnlag for flere lønnsomme arbeidsplasser. Men da er det avgjørende at norske politikere staker ut den riktige kursen for satsingen.

Det er usedvanlig viktig at de 169 kvinner og menn som skal styre landet har evnen til å ha mange tanker i hodet samtidig mht. klima- og energipolitikk.

Thor Otto Lohne, Styreleder Karmøy Næringsråd

Views: 1013