For en tid tilbake leste jeg en bok med tittel «Swimming with Sharks». Den handler om finanskrisen og hvem som kunne ha forårsaket denne. Forfatteren fant ikke noe ansvarlig hierarki og ingen enhet/person som på ordentlig vis tok ansvaret. Dette etter å ha intervjuet 200 personer i alle disipliner og på ulikt nivå i City. Han konkluderer derav at finansverden er å sammenligne med et fly på flukt med tom cockpit.

Hva så med de skyhøye strømprisene? Er det også å sammenligne med et fly på flukt med tom cockpit?

ACER er av mange pekt på som årsak til strømprisproblemet. EU søker å etablere ett felles energimarked, både for kraft og gass, som skal ivareta hensyn til klima, forsyningssikkerhet, effektivitet og forbrukerbeskyttelse. EU legger til grunn at åpne og konkurransebaserte markeder bidrar til en rasjonell energisektor. Lovgivning har foregått siden 1996. Denne inneholder rettsregler som tar sikte på å innpasse de nasjonale markedene i tråd med overordnede mål. ACER skal fremme samarbeid mellom de nasjonale regulatorene, overvåke kraft- og gassmarked og gi uttalelser på en del områder. ACER har myndighet til å fatte vedtak på enkelte saker der det oppstår uenighet mellom regulatorene. ACER kan derfor ses på som en slags tvisteløser. Uansett så er det slik at de vesentlige energipolitiske spørsmål fremdeles ligger i den alminnelige forvaltningen som norske myndigheter kan instruere. Det gjelder for eksempel alle vannkraftkonsesjoner, konsesjoner til andre energianlegg som vindkraft, nye nettanlegg og utenlandskabler. ACER-tilknytningen har mao. ingen/liten betydning for strømprisene. ACER-tilknytning har å gjøre med EUs energipolitiske mål.

Spørsmålet vi heller skal stille er om all reguleringsteknikk, med så omfattende og detaljorientert regelverk på sentralt nivå som skal gjelde for så mange forskjellige land og markeder, er hensiktsmessig. Jeg mener dette er et mye viktigere spørsmål enn hvilket organ som skal håndheve dem. Dette med regulering kommer jeg tilbake til….

Utenlandskablene er av andre pekt på som årsak til strømprisproblemet. Hvis vi øker kapasiteten mellom to (pris)områder, blir prisene likere i de to områdene. Når kapasiteten ikke binder, er prisen i prinsippet lik. Hvis vi stanser kraftutveksling mellom Norge og andre land, hva ville det gjort med prisene? På kort sikt, alt annet likt, er det forventningsrett at prisene ville vært lavere. Generelt er det vanskelig å si, siden prisen påvirkes av kraftprodusentenes disponering av vannet, og det er rimelig at denne også påvirkes av kapasiteten på kablene. Utenlandskabler har gitt – og skal gi – økt forsyningssikkerhet. Det er imidlertid ikke tvilsomt at de nye kablene til Tyskland og Storbritannia i den siste tiden har bidratt til at våre strømpriser er høyere enn de ellers ville vært. Dette med prisdannelse kommer jeg også tilbake til….

I «gamle dager» kom strømmen fra elektrisitetsverket. Prisen ble vedtatt politisk. Et samlet Storting bestemte i 1990 å liberalisere kraftmarkedet. Grunnen var at den planøkonomiske styringen av kraften ikke ga gode prissignaler. Dette fordi a) hver kraftprodusent hadde en pålagt plikt til å dekke opp forbruket i sin region og b) manglende utvekslingskapasitet ga begrenset med handel på tvers av regioner. I sum medførte dette utbygging av dyr kraft i områder som ikke var egnet. Videre rant mye vann forbi turbinene som kunne gitt verdiskaping. Det var derfor en villet politikk å drive krafthandel på tvers av regioner og med andre land. Det utviklet seg etter hvert en børs – først som en egen avdeling i Statnett, deretter som Nordpool og som nordisk børs. I dag er alle europeiske kraftbørser knyttet sammen i et auksjonssystem. Dette systemet er egentlig bare en algoritme, et dataprogram som kan overføre mellom ulike prisområder. Overføringene er bestemt ut fra tilbudskurver fra kraftprodusenter.

Ligger strømprisproblemet i Norge ved at vannkraftprodusenter kan f.eks. selge strøm til Tyskland hvis prisen er høyere der og tjene mer enn de gjør her hjemme? Svaret er nei. Kraftprodusenten får prisen som gjelder for sitt prisområde (NO1, …, NO5), uansett hvem som ender med å kjøpe kraften. Kraftprodusenter kan bare selge strøm på den åpne kraftbørsen i det prisområdet de er tilknyttet (hvis ikke de selger direkte til enkeltkunder, for eksempel kraftkrevende industri). Det skal bidra til at man transporterer strøm fra der det er overskudd til der det er underskudd. Samtidig er det begrenset kapasitet på hvor mye strøm en kan overføre mellom ulike geografiske områder. Derfor har vi forskjellige priser i områdene på samme tid selv om børsen knytter sammen. Systemet er slik at det skal maksimere det som kalles samfunnsøkonomisk overskudd for alle som deltar i auksjonen.

Det koster ikke mye for vannkraftverket å skru opp kranene og produsere mer dersom prisen går opp. Men vannkraftprodusenten har en alternativ verdi: Dette er hvor mye en taper i fremtiden hvis en bruker vannet i dag. Dette er en utrolig viktig del av jobben til vannkraftprodusenter, både for vannkraftprodusentene selv og samfunnet: De må disponere vannet gjennom året. Dette er også en vanskelig jobb. Det er stor variasjon og uforutsigbarhet i tilsiget fra år til år. Derfor må vannkraftprodusenten hele tiden beregne vannverdiene slik at du har akkurat passelig vann tilgjengelig, og det er denne prissettingen som går inn i tilbudskurven. Derfor blir det dyrere strøm når det er lite vann i magasinene. Høy strømpris i Norge fører som oftest til import. Det vi imidlertid har sett nå i en periode er at prisen er enda høyere i Europa på grunn av en kombinasjon av høye kull-, gass- og CO2-priser og lite vind. Da har vi eksportert, selv om prisen er høy hjemme.

Skyldes strømprisproblemet omsetningsselskapene/nettselskapene? Svaret er nei. Omsetningsselskap kan vi velge fritt, og bytte mellom, og de opererer med forskjellige typer avtaler, så prisene kan variere. Omsetningsselskapene kjøper strømmen på kraftbørs der de ulike produsentene konkurrerer på selve energien som tilbys. Omsetningsselskapene selger til innkjøpspris, pluss avgifter og et påslag. Omsetningsselskapene opererer med tre typer kontrakter: fastpris, spotpris og ulike variable kontrakter. Med fastpris kjøper en kraft til en på forhånd avtalt pris uavhengig av markedsutviklingen. Hensiktsmessig dersom en har behov for forutsigbarhet. Spotpriskontrakter følger markedet time for time, med et påslag. Til slutt er det de variable kontraktene, som kan være ulike former for hybridløsninger mellom de to første, eventuelt med maksprisgarantier. Omsetningsselskapene tjener penger på å formidle strøm gjennom f.eks. påslaget i spotpriskontraktene. Omsetningsselskapene tjener de mer penger dersom vi bruker mer strøm og da er strømprisene oftest lave.

Hvem er det som tjener på dette i tillegg til kraftprodusenter? For utenlandskablene deles de såkalte (flaskehals)inntekter mellom Statnett og systemoperatøren på andre siden av kabelen. De deler overskuddet av handelen mellom seg, enten den går inn eller ut fra Norge. Disse inntektene bidrar til å dekke Statnetts kostnader. Utenlandskablene – eller mellomlandsforbindelsene som de også kalles – er regulert gjennom norsk lov og bilaterale avtaler mellom Norge og de landene vi er forbundet med. Statnett fastsetter (handels)kapasitetene etter beste evne for å løse samfunnsoppdraget om å ivareta driftssikkerhet, oppnå tilfredsstillende leveringskvalitet og legge til rette for at kraftmarkedet fungerer best mulig. Dette oppdraget går begge veier. Det sikrer også at en eventuell beslutning i et annet land ikke kan overstyre Statnetts beslutning om hva som er forsvarlig for det norske systemet. Systemansvarlige i naboland kan ikke tvinge gjennom høyere handelskapasiteter på mellomlandsforbindelsene enn hva Statnett mener er forsvarlig.

Så til det jeg skulle komme tilbake til; Mange lager nå kraftmaketsanalyser, men de bør forbedres. Vi trenger mer åpenhet.  Åpenhet gir tillit, og også et bedre grunnlag for en opplyst samfunnsdebatt. Analyser nå bør vise hva kraftprisene f.eks. ville vært a) uten de nye kablene, b) uten bidragene fra vindkraften som har medført økt tilbud av strøm de siste årene, c) kull- og gassprisens betydning og d) CO2-prisens virkning.

Områdene NO1, NO2 og NO5 har stort sett vært samme prisområde i høst. Kablene ligger nær produksjonsanlegg i NO2 som er det viktigste produksjonsområdet i landet. Forrige uke hadde NO2 en fyllingsgrad på om lag 54%. Frykten for «å gå tom» gjør derfor at prisene blir høye. (Magasinkapasiteten i områdene NO3 og NO4 kommer det ikke nevneverdige energimengder fra sydover grunnet flaskehalser i nettet.) Snøsmeltingen starter i april/mai, og våren kan bli svært vanskelig. De skyhøye gassprisene den siste tiden samt høye gasspriser som det er utsyn om for sommeren, indikerer et kjøpepress mot Norge gjennom våren. At Tyskland nå kobler fra 4000 MW kjernekraft gjør det ikke bedre.

Vi er ikke i et fly på flukt med tom cockpit. Men ut fra et nasjonalt perspektiv er utveksling av kraft blitt en risikofylt aktivitet slik kraftsituasjonen har utviklet seg i Europa. Derfor må vi dempe risikoen ved endret regulering. Einar Westre (bakgrunn fra Energi Norge, tyske MVV Energie AG, Statnett, Oslo Lysverker, NVE etc.) foreslår a) å ta inn i vilkår i konsesjonene om at kraftutvekslingen skal ta tilbørlig hensyn til magasinnivået i de områdene hvor kablene har sine landingspunkt og b) beslutte at fastsetting av daglig handelskapasitet på de ulike forbindelsene ikke bare skal ta hensyn til nett-forhold, men også legge til grunn at det ikke skal være netto energieksport kommende uke/måned når magasinnivået nærmer seg minimum. Tenker dette er gode forslag.

Løsningen er ikke å skrote et kraftmarked som gir store statlige inntekter, forsyningssikkerhet og lavere utslipp, men det er å gi hjelp til de som sliter med strømregningen akkurat nå. Videre må vi bygge ut mer fornybar energi. Dette vil bidra til å redusere CO₂-utslippene på kontinentet, gi økte eksportinntekter når oljeinntektene faller utover 2030-tallet og legge grunnlag for flere lønnsomme arbeidsplasser. Stikkord er bl.a. havvind.

Vi skal gjennom en stor og radikal omlegging av energisystemet for å kutte klimagassutslippene til netto null. Dette er svært krevende – og det blir uten tvil enda vanskeligere hvis naboland ikke samarbeider om å få det til.

Thor Otto Lohne

Styreleder Karmøy Næringsråd 

Hits: 1941