De fem selskapene som ofte omtales som Big Five i teknologiverden (Apple, Microsoft, Amazon, Google/Alphabet og Meta/Facebook) er ikke tilfeldig valgt – de utgjør kjernen i den globale digitale økonomien. Selskapene har tjenester og produkter som brukes av milliarder over hele verden, hver eneste dag: (Google: 90+ % av verdens nettsøk, Meta: Eier Facebook, Instagram, WhatsApp – 3+ milliarder brukere, Apple: Verdens mest verdifulle selskap og en av de mest populære produsentene av forbrukerelektronikk, Amazon: Verdens største netthandelsplattform og markedsleder innen skytjenester (AWS), Microsoft: Dominerer innen programvare og cloud (Azure), og eier LinkedIn, GitHub og spillgiganten Xbox).
De er alle rett og slett økonomiske supermakter. De påvirker valg, informasjonsflyt og offentlig samtale.
Markedsreaksjonen den første handelsdagen etter president Donald Trumps nylige innføring av omfattende tollsatser representerer en samlet nedgang på omtrent 24 % i markedsverdi for de fem selskapene – ca. 8 360 milliarder NOK.
For oss norske forbrukere vil sannsynligvis teknologiproduktene fra Big Tech bli dyrere. Størst konsekvens får allikevel norske pensjonsfond (som Oljefondet) som er tungt investert i amerikanske teknologiselskaper. Når Big Tech taper verdi, synker også avkastningen på disse investeringene. Dette kan påvirke statens inntekter og finansieringsgrunnlaget for velferdstjenester.
Amerikansk politikk 22/4-25
Forrige måned erklærte president Trump at han ønsker å bli «befruktningspresidenten» og etterlyste en ny «babyboom». Hvorfor? Utsagnet speiler en voksende uro over endrede kjønnsroller og fallende fødselstall. USAs fødselsrate ligger nå på rundt 1,6 barn per kvinne – langt under den såkalte «reproduksjonsraten» på 2,1, som kreves for å opprettholde befolkningsnivået over tid.
Dette har gitt nytt liv til pronatalismen – troen på at det er ønskelig, ja nødvendig, at folk får flere barn. Tilhengerne advarer om at en krympende arbeidsstyrke kan gjøre det umulig å forsørge en aldrende befolkning og opprettholde det sosiale sikkerhetsnettet, noe som i verste fall kan lede til økonomisk kollaps og sivilisatorisk tilbakegang.
I de siste ukene har Trump-administrasjonen lyttet til ulike forslag om hvordan man kan få amerikanere til å gifte seg og få flere barn. Det er neppe tilfeldig at både JD Vance og Elon Musk nylig har deltatt på offentlige arrangementer med barna sine – en symboltung gest som understreker bevegelsens familiefokus.
Project 2025, veikartet som i stor grad har forutsett Trumps politiske kurs, setter familiespørsmål aller først. Planen åpner med et løfte om å «gjenopprette familien som midtpunktet i det amerikanske livet». Kilder tett på kampanjen antyder at det i kulissene jobbes med en ambisiøs og langt mer omfattende pronatalistisk politikk, selv om offentligheten i større grad har vært opptatt av Trumps mer høylytte saker – som budsjettkutt, tollmurer og massedeportasjoner.
Pronatalisme fungerer nå som et samlende tema for en bred og til tider selvmotsigende koalisjon: På den ene siden finnes Trumps konservative allierte, som fokuserer på tradisjonelle familieverdier. På den andre finner vi en høyreorientert teknologielite som ønsker å bruke vitenskap og teknologi til å forme fremtidens mennesker.
Trump, Vance og Musk har alle løftet pronatalisme og familiepolitikk som sentrale temaer – både under valgkampen og i tiden etter at Trump tok over. Elon Musk har ved flere anledninger uttalt at han mener fallende fødselstall er den største trusselen mot sivilisasjonen. Under en tale ved anti-abort-marsjen *March for Life* i januar, sa JD Vance at han ønsket seg «flere babyer i Amerikas forente stater» – og flere «vakre unge menn og kvinner» til å oppdra dem.
Særlig i Silicon Valley har en ny type pronatalisme vokst frem. Den teknologisk orienterte høyresiden har begynt å snakke åpent om å bruke moderne fertilitetsteknologi – som in vitro-fertilisering (IVF) og genetisk screening – for å skape en «bedre» menneskelig framtid. Foreldrene Malcolm og Simone Collins, som har blitt frontfigurer for denne trenden, har brukt hundretusener av dollar på IVF og screening av embryoene sine for alt fra IQ til risiko for depresjon. De har lansert ideen om «polygenics» – masseproduksjon av genetisk selekterte mennesker.
Denne teknologiske pronatalismen skaper spenninger internt i Trumps allianse. Selv om noen, som Musk – som selv har brukt IVF og fått 14 barn – støtter prosedyren helhjertet, er mange kristenkonservative dypt skeptiske. IVF innebærer befruktning av egg utenfor kroppen og fører ofte til at embryoer kasseres – noe mange livsvernere ser på som uetisk.
Midt i dette planlegger Trump-administrasjonen å legge fram en rapport i mai med anbefalinger for å gjøre IVF mer tilgjengelig og rimelig. Rapporten har skapt uro bak kulissene. Ved å signere en presidentordre som støtter IVF, ser Trump ut til å alliere seg med teknologi-høyresiden. Da Musk nylig besøkte Det ovale kontor med sin sønn X Æ A-Xii, beskrev Trump fireåringen som et «individ med høy IQ». Symbolikken kunne knapt vært tydeligere.
American Underground – et annet 80-tall
For mange forbindes 1980-tallet med helt andre musikalske uttrykk enn det jeg trekker fram her. Det jeg vil løfte fram, er American underground – musikk som sprengte seg fram under Ronald Reagans imperium. Dette var en tid preget av sosial og økonomisk uro, økende klasseskiller og en gryende motkultur.
I løpet av noen få år vokste det frem en rekke amerikanske band fra forsteder, bakgater og universitetsmiljøer – band som hverken passet inn eller ønsket å gjøre det. Politisk ukorrekte, mentalt forstyrrede eller kreativt virile (ofte alt på en gang), famlet de seg frem – på tross og på trass – i jakten på noe eget.
Her er noen høydepunkter:
- Dead Kennedys – Fresh Fruit for Rotting Vegetables. Et raserianfall av politisk engasjement og satirisk samfunnsrefs.
- Gun Club – Miami. En bluesplate i hjertet, skapt i punkens ånd – ubehøvlet, desperat og helt egen.
- Dream Syndicate – The Days of Wine and Roses. En banebrytende plate innen gitardrevet alternativrock, med røtter i psykedelien.
- Replacements – Let It Be. Et album som med sin tittel, låtskriving og arrangementer nikker like mye til Beatles som til Clash, mens energien, rølpen og aggresjonen minner om Rolling Stones og Faces. Et definerende øyeblikk for undergrunnsrocken.
- Sonic Youth – Daydream Nation. En milepæl. Sonic Youths plass i historien om 80-tallets undergrunn er i en klasse for seg.
- R.E.M. – Life’s Rich Pageant. Et vendepunkt for gitarpop og folkpop – plutselig akseptabelt for et nytt publikum. R.E.M.s suksess utover 90-tallet redefinerte hva et «alternativt» band kunne oppnå.
Intet av dette er for en «candlelight dinner» …
… og ingenting oppstår i et vakuum. Musikalske røtter og inspirasjonskilder finnes i alt fra Velvet Underground og Byrds til Stooges, Captain Beefheart, Pere Ubu og Creedence Clearwater Revival.
Views: 24