Karmøy Næringsråd har sine styremøter i medlemsbedriftene. Sist styremøtet (19.08.2019) ble avholdt hos rederiet VEA AS på ringnotsnurperen/tråleren Vea. Tilstede på deler av møtet var lederne av Skudeneshavn Næringsforening, Åkrahamn Vekst og Byen Vår Kopervik. Vertskapet fra rederiet var Torbjørn, Trygve og Didrik Vea.
Karmøy var en av de store fiskerikommunene i Norge. Utover 1960-tallet tar industri- og servicenæringene over. For å forstå omstillingen fra fiskeri til industri på Karmøy, må en gå litt tilbake i tid og se på hva som skjedde med fiskeriene. I slutten av 1960-årene kollapset NVG-sildbestanden. For dem som hadde dette fisket som tilleggsnæring, hovedsakelig bøndene, var dette aller verst. Industri eller anleggsarbeid ble redningen, etter hvert også oljeindustrien. Hydro Aluminium (dengang Alnor), ble den nye arbeidsplassen for mange sildefiskere i 1967. Alnor betydde 1500 nye arbeidsplasser.
Didrik Vea orienterte. Hans familie eier en av de siste Karmøy-trålerne. De som trengte arbeid utover 1960-tallet hadde andre muligheter enn fiskeri. Men for Vea-brødrene var det ikke noe annet valg. De var fire brødre som hadde drevet fisket siden de var barn. Det var fisk de kunne.
Selv gikk Didrik i land for 18 år siden da han gikk inn i styre og stell i Norges Sildesalgslag. En ny generasjon styrer (bokstavelig talt) skuta.
Driftsinntektene vår i fjor på om lag 47 millioner kroner.
Fangst så langt i år har i all hovedsak vært Kolmule og Tobis (ca. 50/50) samt noe NVG-Sild.
De skal erstatte sin eksisterende Vea fra 2003 med et nybygg som er designet av Sawicon i Bergen. Båten blir 67,5 meter lang og skal utrustes både for tråling og ringnot. Dette blir bygget hos Özata (Tyrkia).
(Rederiet har gitt storslått gaver til Storhall Karmøy AS. Dette ble ikke opplyst om på møtet, men jeg tar det med i oppsummeringen da det sier noe om samfunnsengasjement og selskapets kvalitet.)
Litt (grovmasket) fiskerihistorie
1960-tallet; Da NVG-sildfisket sviktet på 1960-tallet hev mange seg på tråling etter nordsjøsild. I 1964 deltok 513 trålere i dette fiskeriet, mange av disse fra Rogaland. Dette var overkapasitet. Etterhvert ble trålfisket på nordsjøsild redusert. I 1966 var leveranser av nordsjøsild fra trålflåten ubetydelige. Fiskerne stod ved et veiskille – avvikle eller satses på ringnot.
Ringnotsnurperen slik den etter hvert fremsto på 1960-tallet var en høyteknologisk fangstmaskin som effektiviserte det pelagiske fisket. For sild og makrell skulle teknologiutviklingen bli «skjebnesvanger». Virkningene av omlegging til ringnot viste seg raskt. Det ble overkapasitet. Fra 1964- og utover økte sild- og makrellfangstene i Nordsjøen betraktelig med konsekvens for bestanden. Først stupte nordsjøsildfangstene og deretter fikk makrellbestanden seg en knekk. Fra 1967 kom den store makrellen kun på «lynvisitt» enkelte år. Det var mye småmakrell, det ble innført minstemål, og deretter ble det forbudt å fiske makrell sør for 59-graden.
1970-tallet; Fra slutten av 1960-tallet og pga. overkapasiteten i ringnotflåten, ble det igjen tråling – etter Tobis og annet industritrålfiske. Fra 1970-71 ble tobiskvantumet nær doblet. I Rogaland ble industritrålfiske det viktigste fiskeriet. 809.000 tonn ble landet i 1978.
1980-tallet; Dette fisket var mer variabelt. 1981 sviktet det. Da var det overkapasitet i både industritrål- og ringnotflåten. En hadde over 300 ringnotbåter og 200 industritrålkonsesjoner på landsbasis. Det ble etablert kondemneringsordning og andre ordninger for å redusere antall fartøy.
1990-tallet til nå; Først i 1994 snudde det dårlige fiskeriet i Nordsjøen. Da var det brukbare kvoter på NVG-sild, mer fisk ble levert til konsum og prisene bedret seg. I 1995 opplevde flåten i Nordsjøen et voldsomt godt fiskeri på tobis, på Vikingbanken.
Overkapasitet holdes i sjakk ved erfart læring og forståelse samt forvaltning/regulering/kvoter.
Thor Otto Lohne
Views: 1482
