Styreleder Thor Otto Lohne har delt en kronikk i EnergiWatch. Han påpeker at betalingsevne og samfunnsverdi ikke er det samme når man vurderer verdiskapingen per KWh for datasentre mot andre strømforbrukere i nettkøen.
Datasentre er ikke én ensartet kategori. I dag finnes det mange ulike typer, utviklet for forskjellige formål. Noen er bygget for datalagring og tradisjonell IT-drift, mens andre er spesialisert for høyytelsesberegninger, superdatamaskiner og kunstig intelligens (KI). Felles for dem alle er at de har blitt en grunnleggende del av det moderne digitale samfunnet.
Planene på Haugalandet, Spanne og Gismarvik illustrerer tydelig de ulike bruksområdene og utfordringene knyttet til etablering av datasentre.
Forskjellige datasentre
På Spanne ble det arbeidet med et mindre og mer spesialisert datasenter, ofte omtalt som et KI- og forskningssenter, med et forventet effektbehov på 15 til 30 MW.
Ambisjonen var å etablere et anlegg som kunne støtte forskning, utdanning og næringsutvikling, samtidig som det styrket Haugalandets kompetanse innen KI og avansert databehandling. Prosjektet skulle blant annet gi lokale forsknings- og utdanningsmiljøer, som Høgskulen på Vestlandet og NORCE, tilgang til kritisk regnekraft.
Dette ville gjøre det mulig å utvikle og drifte KI-modeller i lukkede og sikre datamiljøer, uavhengig av de globale teknologigigantene. Satsingen handlet derfor ikke bare om kommersiell virksomhet, men også om beredskap, datasikkerhet og økt digital selvstendighet.
Motstanden mot plasseringen, særlig på grunn av nærhet til boligområder og naturområder, fikk imidlertid gjennomslag, og Spanne-prosjektet ble skrinlagt.
På Gismarvik skal atNorth etablere et stort hyperscale-datasenter som en kommersiell satsing rettet mot det internasjonale markedet for skytjenester, datalagring og KI. Selskapet er en datasenteroperatør, ikke sluttkunden, og utvikler anlegg for såkalte hyperscale-kunder. Dette vil typisk være globale teknologiaktører som Microsoft, Amazon, Google, Meta og andre selskaper som utvikler eller leverer KI- og skytjenester i stor skala. Hvem de endelige kundene blir, er så langt ikke offentlig kjent.
Selv om begge prosjektene faller inn under betegnelsen datasenter, representerer de ulike formål, ulik samfunnsnytte og svært forskjellige behov for areal og kraft.
Beslaglegger Blåfalli–Gismarvik
På Haugalandet er det et betydelig misforhold mellom kraftbehov og tilgjengelig kapasitet. Dersom datasenteret på Gismarvik på sikt får et effektuttak på om lag 350 MW, vil det alene kunne legge beslag på en stor del av kapasiteten som Blåfalli–Gismarvik-forbindelsen tilfører regionen.
Blåfalli–Gismarvik omtales ofte som løsningen på regionens kraftutfordringer. Ledningen gjør det mulig å transportere mer strøm til Haugalandet, men skaper ikke mer kraft. Etter idriftsettelsen vil 130 MW være tilgjengelig uten vilkår, mens ytterligere 150 MW synes å kunne tilbys på vilkår om utkobling.
Relativt nylig er planene om elektrifisering av Balder- og Grane-feltene skrinlagt, samtidig som Gassco har redusert sitt effektbehov. Til sammen har dette frigjort om lag 140 MW kapasitet som tidligere var reservert til disse formålene.
Dette synes å være i tråd med Statnetts og Fagnes anslag om rundt 250 MW kapasitet i kø eller reservert for modne kunder. Fagnes oversikt ser ut til å inkludere første byggetrinn av hyperscale-datasenteret på Gismarvik med et effektuttak på 120 MW, men ikke en eventuell utvidelse på ytterligere 240 MW.
Husøy er et sentralt industriområde med over 60 virksomheter innen maritim sektor, prosessindustri, logistikk og energi. Næringslivet frykter at et naturgassforbud, kombinert med begrenset kraft- og nettkapasitet, kan svekke konkurranseevnen og hemme videre utvikling.
Alternativer som biogass og biopropan er usikre både når det gjelder tilgang og pris, mens elektrifisering vil kreve betydelige investeringer og økt tilgang på kraft. Det anslåtte merbehovet på rundt 55 MW på Husøy synes ikke å være inkludert i Fagnes oversikt.
Det kan komme ny kraftproduksjon i Haugalandet og Sunnhordland utover nettforsterkningen mellom Blåfalli og Gismarvik, men mye er fortsatt på planstadiet.
Særlig viktig er utviklingen av Utsira Nord. Selv om havvind kan bidra med betydelige energimengder, er produksjonen væravhengig og varierer over tid. Utsira Nord vil derfor ikke nødvendigvis løse utfordringene knyttet til effektbehov og forsyningssikkerhet i perioder med høy belastning og lite vind.
Verdiskaping per MWh
Det reiser viktige spørsmål: Dersom hyperscale-datasenteret tar i bruk en stor del av den nye nettkapasiteten i regionen, hvordan skal vi samtidig sikre tilstrekkelig kraft til industri, elektrifisering, annen næringsutvikling og boligvekst? Og hvordan kan nettutbyggingen komme hele regionen til gode?
Professor Jonas Kristiansen Nøland (NTNU) har pekt på at det er stor forskjell i den økonomiske verdien som skapes per kWh strøm i ulike sektorer. Tradisjonell kraftintensiv industri, som aluminiumproduksjon, skaper typisk verdier tilsvarende om lag 2–3 kroner per kWh brukt strøm, mens ledende KI- og teknologiselskaper kan skape verdier på 50–100 kroner per kWh.
I en kronikk fra juni 2026 viste Nøland blant annet til at Meta omsatte for om lag 83 kroner per kWh forbrukt elektrisitet i 2024, mens Microsoft omsatte for rundt 76 kroner per kWh. Han trakk også fram en avtale der KI-selskapet Anthropic betalte en leiepris tilsvarende om lag 53 kroner per kWh.
Sammenligningen er ikke direkte. For aluminium beregnes verdien ved å se markedsverdien av metallet opp mot energiforbruket i produksjonen, mens det for KI og digitale tjenester gjerne er omsetning eller tjenesteverdi som måles mot energiforbruket.
Likevel illustrerer tallene den økonomiske kraften som ligger i den framvoksende KI-økonomien, og hvorfor teknologiselskaper ofte har en helt annen betalingsevne for kraft enn tradisjonell industri.
Betalingsevne vs samfunnsverdi
Samtidig leder dette til et viktig poeng som ofte mangler i debatten: Betalingsevne per kWh og samfunnsverdi per kWh er ikke det samme.
Dersom KI blir så samfunnsendrende som mange forventer, står vi overfor et av de viktigste veivalgene på flere tiår. Skal den tilgjengelige kraften primært gå til virksomheter som skaper høyest omsetning per kWh, eller til næringer som gir størst samlet samfunnsnytte gjennom arbeidsplasser, eksportinntekter, forsyningssikkerhet / beredskap, industriell kompetanse og større lokal utvikling?
Dette er i siste instans ikke bare et spørsmål om økonomi, men om hvilke samfunnsmål vi ønsker at våre begrensede kraftressurser skal tjene.
Med klimautfordringene og behovet for utslippskutt som bakteppe er samfunnet på vei inn i en ny elektrifiseringsfase. Industri, transport og energisystemer skal i stadig større grad drives med elektrisitet, samtidig som kunstig intelligens og globale teknologiselskaper skaper et nytt og betydelig behov for kraft. Summen er et økende press på både kraftsystemet og nettkapasiteten.
KI-industrien og de globale teknologiselskapene har samtidig en betalingsevne som er vesentlig høyere enn tradisjonell industri. Det reiser et naturlig spørsmål:
Hvorfor skal resten av samfunnet bære hele belastningen ved å bygge ut kraft- og nettkapasitet for denne veksten? Bør det i større grad stilles krav om at aktører som etablerer store KI- og hyperscale-datasentre bidrar til å utløse ny kraftproduksjon, energilagring eller annen infrastruktur som dekker eget kraftbehov, slik at presset på kraftsystemet og konkurransen om eksisterende kapasitet reduseres?
Dersom slike aktører kan skape verdier på mange titalls kroner per kWh, bør det være legitimt å diskutere om en del av denne verdiskapingen også skal brukes til å finansiere ny energiproduksjon og nettutbygging. På den måten kan veksten i KI-økonomien i større grad komme i tillegg til, og ikke på bekostning av, kraften som trengs til industri, elektrifisering og annen samfunnsutvikling.
Hvem skal bestemme?
Et siste spørsmål blir da: Hvem skal gjøre disse avveiningene? Statnett og nettselskapene vurderer først og fremst tekniske forhold og nettkapasitet. Utbyggere vurderer lønnsomheten i egne prosjekter. Det offentliges oppgave må være å vurdere den samlede samfunnsnytten.
Derfor bør kommuner, fylkeskommuner og statlige myndigheter legge fram åpne analyser som synliggjør konsekvensene for kraftbalanse, arbeidsplasser, verdiskaping, beredskap og framtidig næringsutvikling.
Først da kan en gå fra en politikk der målet var å tiltrekke flest mulig datasentre, til en politikk der man i økende grad spør hvilke datasentre som gir størst samfunnsnytte, hvilke som skal prioriteres i kraftkøen, og hvilke krav som bør stilles til dem. Først da kan politikerne gjøre informerte valg om hvordan den begrensede kraftressursen skal prioriteres.
Kronikken ble først publisert i EnergiWatch 3. september 2026.
Views: 86