Thor Otto Lohne, styreleder i Karmøy Næringsråd, mener Norge må bruke den fleksible vannkraften som et forhandlingskort for å få til endringer før vi eventuelt investerer i nye utenlandskabler.
14.november ble kronikken nedenfor publisert av Energiwatch.
Manus Pandey i Statkraft har i en kronikk i EnergiWatch 4. november kommentert mitt innlegg publisert 13. oktober. Det er bra – dette er et tema som fortjener åpen meningsutveksling.
Pandey anerkjenner at det finnes utfordringer i det europeiske kraftmarkedet, men avviser likevel min konklusjon. Den konklusjonen han viser til er følgende:
Dersom Europa ikke evner å gjennomføre nødvendige reformer – som innføring av reelle prisområder og avvikling av ordninger som ITC – fremstår det som lite hensiktsmessig å utvide kraftutvekslingen med norsk vannkraft og fleksibilitet. Norge bør ikke forplikte seg ytterligere til et marked som ikke fungerer effektivt og rettferdig.
Dette gjelder både for rene utvekslingskabler og hybride løsninger som kobler offshore vindparker til flere land. Sverige har informert Tyskland om at ytterligere utvekslingskapasitet fra Sør-Sverige ikke vil bli diskutert før Tyskland innfører prisområder og den systematiske overeksporten av kraft opphører. Overeksporten skyldes kunstig høye priser som ikke gjenspeiler den faktiske situasjonen ved landingspunktene.
Misvisende
I mitt innlegg peker jeg på at fraværet av prisområder i Tyskland og Storbritannia er en hovedårsak til at det europeiske kraftmarkedet ikke fungerer effektivt. Dette har direkte prisvirkninger i Norge.
Pandey hevder at kostnadene til flaskehalshåndtering og mothandel dekkes av tyske kunder og ikke påvirker norske kraftpriser. Det er teknisk korrekt, men økonomisk misvisende.
Et konkret eksempel er hvordan norske kraftpriser påvirkes av den kunstig høye eksportkapasiteten og -eksporten. Den systematiske overeksporten – drevet av prisforskjeller som ikke reflekterer den faktiske situasjonen – fører til at norske forbrukere indirekte betaler for overeksporten gjennom unødvendige investeringer i norsk nettinfrastruktur. Ifølge Statnett kan mangelen på prisområder i Tyskland alene føre til 20–30 øre høyere strømpris i Sør-Norge enn det som ellers ville vært tilfelle (DN, 2024). Men det er forståelig at Statkraft som produsent ønsker en god pris og flere kabler.
Pandey hevder videre at ITC-ordningen ikke påvirker kraftprisen. Det er riktig at den ikke inngår direkte i spotprisen, men den har betydelig indirekte effekt på norske nettkostnader som i hovedsak norske forbrukere betaler. Flaskehalsinntektene – som oppstår når det er prisforskjeller mellom Norge og naboland – skal i prinsippet redusere nettleien. I praksis brukes imidlertid deler av disse inntektene til å dekke kostnader knyttet til ITC-ordningen.
Dette innebærer at norske forbrukere ikke får fullt utbytte av inntektene som genereres gjennom eksport. I stedet går deler av gevinsten til å kompensere andre lands systemoperatører for grensekryssende strømflyt. Statnett har selv påpekt at ITC-kostnadene kan være betydelige, og at de reduserer det beløpet som kan brukes til å senke nettleien.
Ingen god begrunnelse
Det finnes ikke en god faglig begrunnelse for ITC-ordningen, som – også her – indirekte påfører norske forbrukere unødvendige kostnader. I 2023 betalte Norge om lag 750 millioner kroner til ITC-ordningen – midler som i stedet kunne vært brukt til å styrke det norske strømnettet og redusere nettleien for norske forbrukere (kilde: Altinget).
Er det da annet som leder Pandey til å mene at min konklusjon er gal? Jeg har derfor sett nærmere på noen av de øvrige påstandene i hans innlegg, som etter mitt syn i det minste krever visse nyanseringer.
- Påstanden om at EUs felles elektrisitetsmarked gir besparelser på 30 milliarder euro årlig: Norge har en vannkraftbasert kraftstruktur med lav produksjonskostnad. Når marginalprisene i Norge fastsettes etter kontinentale forhold, kan det føre til høyere priser enn nødvendig. Påstanden synes å bygge på modellberegninger med forutsetninger som ikke nødvendigvis er relevante for det norske kraftsystemet.
- Påstanden om økt forsyningssikkerhet gjennom tilknytning til EUs kraftmarked: Norge har historisk hatt høy forsyningssikkerhet basert på vannkraft og magasinstruktur samt eksisterende utvekslingskapasitet som er av de høyeste i Europa. Økt avhengighet av import fra naboland kan gjøre oss mer sårbare for politiske og klimatiske forhold utenfor vår kontroll – noe påstanden ikke tar høyde for.
- Påstander knyttet til energikrisen og det grønne skiftet. Markedet alene har ikke levert på energikrisen eller det grønne skiftet. Under energikrisen var det ikke markedskreftene som sikret rimelig og stabil energiforsyning, men omfattende statlige inngrep. Økt fornybarandel og utslippskutt skyldes i stor grad politiske virkemidler, støtteordninger og regulatoriske krav.
Unoter
Når det er sagt, var ikke temaene i disse påstandene mitt hovedanliggende. Mitt hovedpoeng er at det europeiske kraftmarkedet har unoter som ikke kan overses.
Et velfungerende, liberalisert kraftmarked bygger på blant annet fri prisdannelse styrt av tilbud og etterspørsel og effektiv ressursutnyttelse. Statlige inngrep er minimale fordi markedet selv skal balanserer produksjon og forbruk. I praksis avviker det europeiske kraftmarkedet fra dette idealet.
Prisene er ikke fullt ut markedsstyrte, blant annet fordi store land som Tyskland og Storbritannia mangler prisområder som gjenspeiler reelle flaskehalser. Transparens og rettferdighet er heller ikke gitt. Ordninger som ITC påfører norske forbrukere kostnader uten at det er tydelig hvordan dette bidrar til et mer effektivt eller rettferdig marked.
Mange land ønsker å knytte seg opp mot Norge og vår fleksible vannkraft. Vår forhandlingsposisjon for å få til forandringer i markedet er før vi tar investeringsbeslutningen på eventuelle nye kabler, etterpå er det for sent.
Jeg står derfor fast ved min konklusjon.
📌 Denne kronikken er skrevet av Thor Otto Lohne, daglig leder i North Sea Infrastructure og styreleder i Karmøy Næringsråd. Den ble først publisert av Energiwatch.
Views: 36