Fiskeri- og havbruksnæringen - Karmøy Næringsråd

Fremtidig konkurransekraft krever tilpasning til klimaendringer, teknologisk fornyelse, utslippsreduksjoner og evne til å håndtere global markedsuro. Økt integrasjon mellom fiskeri, havbruk og andre havnæringer er både en mulighet og en forvaltningsmessig utfordring.

Overordnet

Norge er verdens nest største sjømateksportør (etter Kina) og ledende innen villfanget fisk og oppdrettslaks.

Sjømatnæringen er viktig for distriktene, særlig Nord-Norge, deler av Trøndelag og Vestlandet. Husøy er en av Norges mest betydningsfulle fiskerihavner.

I 2024 eksporterte Norge villfisk til en verdi av 44,9 milliarder kroner, 26 % av total sjømateksport på 175,4 milliarder kroner. Volumet var 1,5 millioner tonn, med makrell, sild, torsk, klippfisk og saltfisk som største arter; makrellen alene utgjorde 8,3 milliarder kroner.

Havbruk sto for 120–130 milliarder kroner i eksportverdi, med EU og USA som største markeder. Næringen sysselsetter direkte 15–20 000 personer, pluss mange i leverandørindustrien langs kysten.

Sameksistens mellom fiskeri, havbruk, havvind og annen marin aktivitet krever mer/bedre helintegrert havforvaltning.

Fiskeri

Fiskeri er villfanget fisk som torsk, hyse, sei, makrell, sild og reker. Det er cirka 4 600 båter som utgjør villfiskeflåten i Norge i dag.

Norge har et strengt kvoteregime for å sikre bærekraft og forhindre overfiske. Forvaltningsplaner for ulike havområder samordner hensyn til fiskeri, havbruk, miljø og andre næringer som olje/gass og havvind.

Fiskeriet påvirkes av internasjonale avtaler, særlig med EU, Russland, Storbritannia og Island.

Klimaendringer og havforsuring påvirker også bestander og vandringsmønstre.

Konsentrasjon av kvoter og fartøy på færre hender skaper debatt om distriktsarbeidsplasser.

Svingende råvarepriser og valutakurser påvirker lønnsomheten sterkt.

Høye og volatile drivstoffkostnader utgjør 20–40 % av variable kostnader på havgående fartøy, og små prisendringer får stor effekt.

Strengere krav til lavutslippsteknologi (CO₂ og NOₓ) krever investeringer i nye motorer, hybrid-/batteriløsninger eller alternative drivstoff.

Mange fartøy nærmer seg teknisk levetid, og kombinasjonen av miljøkrav og høye drivstoffkostnader presser rederiene til omfattende investeringer for å opprettholde lovlig og lønnsom drift.

Fiskeri – CO₂-avgiften

For dagens norske villfiskeflåte fungerer CO₂-avgiften i praksis i stor grad som en ekstra beskatning.

Drivstoffvalget er låst – nesten hele havfiskeflåten og det meste av kystflåten bruker marin gassolje (MGO/diesel). Det finnes foreløpig ikke kommersielt modne, kostnadseffektive lavutslippsdrivstoff som kan erstatte dette i stor skala uten å kompromittere rekkevidde, driftsmønster og fryse-/prosesskapasitet.

CO₂-avgiften påvirker ikke umiddelbart utslippene – når teknologiske alternativer mangler, endrer ikke høyere avgift kortsiktig at man må fylle samme type drivstoff. Den reduserer ikke nødvendigvis fisket, men øker kostnadene.

Konkurranseevne og lønnsomhet presses – avgiften slår rett inn i driftsmarginen. For fartøy med fastsatte kvoter kan ikke kostnaden hentes inn ved å fiske mer, og prisene på fisken settes i et globalt marked.

Fra myndighetenes side er avgiften ment å gi et økonomisk insentiv til grønn omstilling, men effekten blir først reell dersom tekniske og økonomiske alternativer faktisk er tilgjengelige. I dagens situasjon er det derfor mange i næringen som omtaler CO₂-avgiften som en kostnad uten reell styringseffekt, annet enn at den fremskynder behovet for investeringer i ny teknologi – ofte før denne teknologien er moden.

Havbruk

Norsk havbruk er i sterk vekst, drevet av oppskalering, digitalisering og utvikling av nye arter som torsk, kveite og blåskjell. Samtidig møter næringen store utfordringer: lakselus og sykdom, rømming av oppdrettsfisk, arealkonflikter med andre maritime næringer, og strengere krav til utslippskontroll og klimareduksjon.

Teknologiske fremskritt i havbruk fokuserer på økt produksjon, lavere miljøpåvirkning, bedre fiskehelse og automatisering, samtidig som kostnader og klimautslipp reduseres.

Lukket og semi-lukket oppdrett: Landbaserte RAS-anlegg (Recirculating Aquaculture Systems) som resirkulerer vann og reduserer utslipp til naturen. Reduserer risiko for lakselus, rømming og sykdom.

Offshore- og flytende anlegg: Bruk av store merder eller flytende konstruksjoner til havs, med bedre strømforhold og mer plass. Mindre konflikter med kystmiljø og lokalbefolkning. Reduserer miljøbelastning og gir større produksjonsvolumer per lokalitet.

Automatisering og digitalisering: Fôringsrobotikk gir presis fôring basert på fiskeatferd og vektmåling. Sensorer og kameraer overvåker helse, vekst og miljøparametere (oksygen, temperatur, saltholdighet). AI og maskinlæring: predikerer sykdomsutbrudd, optimaliserer fôring og logistikk.

Miljøteknologi: Biologisk kontroll av lakselus (f.eks. rensefisk og lusemidler som er mindre miljøskadelige). Miljøsensorer som måler næringsstoffer i vannet og reduserer utslipp fra anlegg. Mer plantebasert eller råvarer fra bærekraftige kilder

Nye arter og produktinnovasjon: Produksjon av torsk, kveite, blåskjell, reker og andre arter for å diversifisere markedet. Forskning på genetikk, sykdomsresistens og optimalisert vekst.

Energi og klimafokus: Elektrifisering av fôrflåter og landanlegg. Integrasjon av sol, vind og batteriløsninger. Bruk av LNG, biodrivstoff eller hydrogen som delvis erstatning for diesel.

Foredling og toll

En betydelig andel av norsk fisk eksporteres som rå eller lite bearbeidet vare, særlig hodekappet og sløyd fisk (H&G). Bearbeiding (filetering, pakking, videreforedling) flyttes ofte til lavkostland som Polen eller Baltikum, der lønnskostnadene er lavere og markedene nærmere.

EU er Norges største marked for sjømat, men bearbeidede produkter møter ofte høyere tollsatser enn ubearbeidede. Dette gir et økonomisk insentiv til å sende fisken ubearbeidet ut av landet.

Samlet gir dette gir lavere innenlands verdiskaping og færre arbeidsplasser langs kysten, men høyere marginer for eksportørene.

Oppsummert

Norsk villfisknæring presses fra to kanter – CO₂-avgiften fungerer som en ekstrabeskatning uten utslippsalternativer, mens tollbarrierer på bearbeidede produkter flytter verdiskapingen ut av landet. Det siste gjelder også havbruk. Resultatet er at marginene krymper til sjøs, og arbeidsplasser forsvinner på land.

For å styrke kystsamfunnene må:

CO₂-avgiften midlertidig modereres gjennom kompensasjon og differensiering, slik at flåten ikke straffes økonomisk, samtidig som investering i teknologi som faktisk reduserer utslipp bedre stimuleres.

Enten forhandlet tollnedtrapping på bearbeidede varer eller kompenserende tiltak nasjonalt (støtteordninger, teknologiutvikling, automatisering).

Fremtidig konkurransekraft innen havbruk avhenger av innovasjon og bærekraftige løsninger.

Thor Otto Lohne

Styreleder