Datasentre er ikke én ensartet kategori. I dag finnes det mange ulike typer, utviklet for forskjellige formål. Noen er bygget for datalagring og tradisjonell IT-drift, mens andre er spesialisert for høyytelsesberegninger, superdatamaskiner og kunstig intelligens (AI-HPC). Felles for dem alle er at de har blitt en grunnleggende del av det moderne, digitale samfunnet.
Spanne og Gismarvik – to ulike tilnærminger
Planene om datasentre på Spanne i Karmøy og på Gismarvik i Tysvær illustrerer tydelig både bruksområdene og utfordringene knyttet til datasenterutbygging på Haugalandet.
På Spanne arbeides det med et mindre og mer spesialisert datasenter, ofte omtalt som et KI- og forskningssenter med et forventet effektbehov på 15–30 MW. Ambisjonen er å etablere et anlegg som kan støtte forskning, utdanning og næringsutvikling, samtidig som det styrker Haugalandets kompetanse innen kunstig intelligens og avansert databehandling. Det handler bl.a. om tilgang til kritisk regnekraft til våre lokale forskning og utdanningsinstitusjoner (Høgskulen på Vestlandet og Norce) hvor KI-modellene kan operer i et lukket datamiljø uavhengig av de globale tech-selskapene. Prosjektet handler derfor ikke bare om kommersiell virksomhet, men om sikkerhet og større digital selvstendighet. Samtidig er prosjektet omstridt. Motstanden er særlig knyttet til plasseringen nær boligområder og naturområder.
På Gismarvik i Haugaland Næringspark planlegges det derimot et stort, kommersielt hyperscale-datasenter med et mulig effektuttak på mellom 120 og 360 MW. Dette er en industrisatsing i milliardklassen, rettet mot det internasjonale markedet for skytjenester, datalagring og avansert prosessering. Selv om slike anlegg normalt gir relativt få arbeidsplasser i driftsfasen, kan de skape betydelig aktivitet i byggeperioden og gi ringvirkninger for lokalt næringsliv. Det er også et viktig poeng at Gismarvik allerede er et regulert industriområde, noe som reduserer konfliktene med både bomiljø og natur.
Det er behov for tydelige politiske prioriteringer
Kraftsystemet på Haugalandet er under press. Dagens nett, i hovedsak bygget ut i perioden 1960–1980, er nær kapasitetsgrensen. Ny industri forutsetter økt nettkapasitet, og konkurransen om fremtidig krafttilgang vil trolig tilta betydelig i årene som kommer. Tilgang på kraft og nettkapasitet kan bli den viktigste enkeltfaktoren for regional utvikling framover. Derfor kan ikke debatten om datasentre bare handle om teknologi, investeringer og arbeidsplasser. Den må også handle om hvordan begrensede energiressurser skal fordeles mellom ulike samfunnsbehov.
Dersom politikerne på Haugalandet skal kunne gjøre reelle og ansvarlige prioriteringer mellom datasentre, industri, elektrifisering og boligvekst, må de ha tilgang til åpne og helhetlige analyser som viser dagens kraftbalanse, mulig framtidig krafttilførsel – uten og med havvind, planlagte industriprosjekter, forventet generell forbruksvekst og de reelle begrensningene i nettkapasiteten.
Statnett fikk i september 2023 konsesjon til prosjektet Blåfalli–Gismarvik. Prosjektet omfatter en ny 420 kV kraftledning fra Blåfalli i Kvinnherad til Gismarvik, ny transformatorstasjon på Gismarvik samt tilknytning mot Fagnes regionalnett.
Når det gjelder forholdet mellom krafttilgang og etterspørsel, legger Karmøy Næringsråd følgende til grunn:
Det kan se ut til at det vil komme noe ny kraftproduksjon i Haugalandet og Sunnhordland utover selve nettforsterkningen Blåfalli–Gismarvik, men mye av dette er fortsatt på plan- eller utviklingsstadiet. I denne sammenheng er utviklingen av Utsira Nord særlig viktig. Stortinget har satt denne havvindsatsingen på pause inntil det er gjennomført ekstern kvalitetssikring. Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vindkraft, herunder havvind, har variabel produksjon og begrenset oppetid målt mot installert kapasitet. Slike anlegg leverer ikke full effekt kontinuerlig, og den faktiske kraftproduksjonen vil variere med vindforholdene. Selv om Utsira Nord kan bidra med betydelige energimengder, vil prosjektet derfor ikke nødvendigvis løse utfordringene knyttet til effektbehov og forsyningssikkerhet i perioder med høy belastning og lav vindproduksjon.
Statnett har opplyst at tilgjengelig nettkapasitet på Haugalandet og i Sunnhordland er 60 MW frem til Blåfalli–Gismarvik-forbindelsen settes i drift. Etter idriftsettelsen vil 130 MW være tilgjengelig uten vilkår. Videre synes ytterligere 150 MW å kunne stilles til disposisjon på vilkår om utkobling, blant annet som følge av Sauda autotrafo Statnett har samtidig opplyst at modne kunder i kø eller med reservert kapasitet på Haugalandet og i Sunnhordland samlet utgjør nærmere 400 MW.
Planene om elektrifisering av Balder- og Grane-feltene ble tidligere i år skrinlagt. Dette innebærer at om lag 120 MW kapasitet, som tidligere var reservert for modne kunder, nå er frigjort. I tillegg har Gassco redusert sitt effektbehov fra 30 til 10 MW, og dermed frigjort ytterligere 20 MW kapasitet. Når dette tas i betraktning, synes tallene fra Statnett og Fagne for modne kunder i kø og reservert kapasitet samlet sett å være konsistente, på et nivå rundt 250 MW.
Fagnes oversikt over modne kunder i kø/reservert synes å inkludere første fase av hyperscale-datasenteret på Gismarvik med et effektuttak på 120 MW, men ikke den omtalte utvidelsen på ytterligere 240 MW. Det synes heller ikke som Spanne-datasenteret, med et forventet effektuttak på 15–30 MW, er inkludert.
Husøy er et sentralt industriområde med mer enn 60 virksomheter innen maritim sektor, prosessindustri, logistikk og energi. Næringslivet uttrykker bekymring for at et naturgassforbud, kombinert med begrenset kraft- og nettkapasitet, kan svekke konkurransekraften, bremse videre utvikling og i ytterste konsekvens true arbeidsplasser. Bedrifter som Karmsund Protein og Karmsund Fiskemel er avhengige av naturgass til damp- og prosessvarme, og et foreslått forbud mot fossile brensler i industrien fra 2030 kan få betydelige konsekvenser. Alternativer som biogass og biopropan fremstår usikre både når det gjelder tilgang og pris, mens elektrifisering vil kreve økt krafttilgang, større nettkapasitet og betydelige investeringer. Det anslåtte økte kraftbehovet på om lag 55 MW på Husøy som følge av et naturgassforbud synes ikke å være inkludert i Fagnes oversikt.
Som vist ovenfor er det i dag et betydelig misforhold mellom etterspørselen etter og tilgangen på kraft. Kraften som etterspørres av nye datasentre, kan samtidig være nødvendig for å elektrifisere eksisterende industri og planlagte industriprosjekter. Det er derfor behov for at disse avveiningene løftes tydeligere fram i den offentlige debatten.
Datasentre – på den ene side
For datasenteret på Gismarvik er dette særlig viktig fordi prosjektet er svært stort. Dersom datasenteret alene skal kunne ta ut 360 MW, vil det i praksis kunne utgjøre en betydelig del av hele den oppgitte fremtidige tilgjengelige kraften i regionen.
Et kontinuerlig effektuttak på 360 MW tilsvarer om lag 3 TWh i årlig strømforbruk dersom anlegget drives nær full kapasitet gjennom hele året. Det er på nivå med det samlede strømforbruket ved Hydro Karmøy, som anslagsvis ligger på rundt 3,2–3,5 TWh per år. Sagt på en annen måte: Én TWh tilsvarer omtrent det årlige strømforbruket til 50.000–60.000 husstander. Et datasenter på 350 MW vil dermed kunne bruke strøm tilsvarende flere hundre tusen husstander.
Kritikere peker på at enkelte datasentre i hovedsak lagrer eller prosesserer data for globale selskaper, samtidig som de beslaglegger betydelige kraftressurser. Dersom kraft og nettkapasitet bindes opp i slike anlegg, kan det føre til at andre næringer – eksempelvis tradisjonell industri og ny grønn industri – får redusert mulighet til vekst og utvikling. I verste fall kan dette påvirke både strømpriser, konkurransekraften til eksisterende arbeidsplasser og forsyningssikkerheten. Dette reiser spørsmål om hvorvidt samfunnsnytten står i forhold til kostnadene for lokalsamfunnet.
Datasentre – på den andre siden
Men datasentre er samtidig blitt en helt avgjørende del av dagens samfunn. Både industri, offentlig sektor, forskning og privatpersoner er i stadig større grad avhengige av skytjenester, datalagring, kunstig intelligens og avansert digital infrastruktur. Uten tilstrekkelig digital kapasitet kan også annen verdiskaping, innovasjon og samfunnsutvikling bremses.
Sikker prosessering og lagring av data har blitt en del av samfunnets kritiske infrastruktur. Stadig større mengder personlig og sensitiv informasjon – fra helsedata og bankopplysninger til offentlige registre og styringssystemer – behandles digitalt. Uten sikre og robuste datasentre øker risikoen for hacking, datalekkasjer og driftsforstyrrelser, med store konsekvenser for både enkeltpersoner, virksomheter og samfunn.
Data er samtidig blitt en strategisk ressurs. Kontroll over kritisk informasjon, forsvarsdata og sentral infrastruktur er viktig for nasjonal suverenitet og beredskap, særlig i en tid preget av økende geopolitisk usikkerhet.
Datasentre er også avgjørende for næringslivets drift, innovasjon og konkurranseevne. Samtidig er samfunnet blitt stadig mer digitalisert, og tjenester innen helse, skole, energi, transport og kommunikasjon er avhengige av stabile digitale systemer og kontinuerlig tilgang til data. Dette gjør robuste datasentre til en nødvendig forutsetning for sikker og stabil samfunnsdrift.
Når kraften ikke er nok
Spørsmålet blir derfor ikke nødvendigvis om samfunnet skal ha datasentre eller ikke, men hvilke typer datasentre som bør prioriteres, hvor de bør lokaliseres, og hvilke krav som skal stilles til samfunnsnytte, energieffektivitet og lokal verdiskaping.
I denne sammenhengen blir forskjellen mellom Spanne og Gismarvik særlig interessant.
Mindre datasentre som Spanne kan bidra til kompetansebygging, innovasjon og samarbeid mellom utdanning og næringsliv. De kan legge grunnlaget for ny teknologi, forskning og lokal verdiskaping.
Store datasentre som Gismarvik kan på sin side bidra med store investeringer, betydelig digital kapasitet og tilknytning til den globale digitale økonomien.
Kombinasjonen kan gjøre regionen mer attraktiv for etablering av ny teknologi og næringsvirksomhet. Den kan også styrke både beredskap og digital selvstendighet gjennom tilgang til lokal kompetanse og robust digital infrastruktur.
Før et KI-datasenter kan realiseres på Spanne, må resultatene fra mulighetsstudien behandles politisk og inngå som en del av kunnskapsgrunnlaget i arbeidet med kommunens arealplan. Deretter må arealet eventuelt omreguleres til næringsformål for datasenter.
Også i Haugaland Næringspark må tiltenkte arealer reguleres for datasentervirksomhet.
Samtidig er det avgjørende med gode og åpne prosesser overfor lokalsamfunnene, særlig der utbygging berører boligområder, landbruk og grunneiere. Tidlig dialog, medvirkning og tydelige avklaringer om arealbruk, kompensasjon og avbøtende tiltak kan bidra til å redusere konflikter og bygge tillit. For bønder og grunneiere er forutsigbarhet og rettferdig behandling viktig, både når det gjelder eiendom, drift og framtidige muligheter. Gode prosesser handler derfor ikke bare om å få prosjekter realisert, men om å sikre at utviklingen skjer på en måte som oppleves som legitim, balansert og bærekraftig for alle parter.
Men diskusjonen må til syvende og sist handle om hvordan begrensede kraftressurser skal fordeles mellom ulike samfunnsbehov.
Thor Otto Lohne
Styreleder
Karmøy Næringsråd
Views: 430